Ingen tur til Dubrovnik er komplett uten en tur opp gondolheisen til Srđ Ulica. Heisen var stengt i 15 år etter krigen, og ble gjenåpnet for litt over ett år siden. Fra Srđ Ulica får man sett byen ovenfra sammen med alle de andre turistene. Turister er ikke noe man kommer unna her, det er tross alt levebrødet til byen, og vi tåler litt svett køståing når heisturen er 4 minutter og utsikten er verdt det.  Espen anbefaler å jogge opp hit, høydestigningen er på ca 400 meter og det fungerte godt som en treningstur, pluss at man får muligheten til å ta et par medaljer på strava:).

Utsikt fra Srđ Ulica

Transport i byen er ikke spesielt variert. Det finnes ingen trikker, tog eller t-baner, men til gjengjeld tilbyr de et utvalg turistkort som gir tilgang til museer og attraksjoner. Med kortet følger også et sett med klipp på bussen som gir skikkelig valuta for pengene. Buss er en fin måte å komme seg rundt i byen på, de går ca hvert 10 minutt, hele dagen.  Selv med barnevogn har dette går relativt smertefritt.

Det finnes lassevis med attraksjoner å besøke i gamlebyen, og den mest selvsagte er bymurene. I tillegg har vi fått med oss et lite, koselig akvarium, og et museum kalt Rektors palass.

Krigsfotografier i Rektors Palass

Hovedgaten Stradun i gamlebyen er fulle av butikker som satser på en-dags turistene. Det bærer preg av at de vet du ikke kommer tilbake. Men man trenger ikke traske lenger enn inn i sidegatene for å finner godbiter, her er det mer variert innhold i både butikker og mat. Det man bør putte i kofferten fra Dubrovnik er olivenolje, slips eller muligens sølvsmykker laget av knapper fra tradisjonelle klær. Omtrent som å kjøpe med seg en bunadsølje som turist i Norge altså.

Trange gater i gamlebyen

Vi har en stund nå stusset på hvorfor domenet til Kroatia er hr. Men etter å ha studert etikketen på det lokale ølet Ozujsko, har vi nå skjønt at Hrvatske er Kroatisk for, ja nettopp Kroatisk. Mysterium løst!

I løpet av ferien vår her har vi hatt en del kontakt med lokalbefolkningen. I seg selv er det en liten seier siden lokalbefolkningen kan virke som er i kraftig undertall. Nå skal det sies at det meste av denne interaksjonen er susselyder til vår 8 måneder gamle baby, men vi har da fått snakket med noen. Konklusjonen er at de elsker alle stedet, men ikke nødvendigvis situasjonen de er i. De jobber hardt hele sommeren (7 til 21 hver dag i fire måneder), men har ikke så mye å gjøre om vinteren. En månedslønn i høysesongen gir en inntekt på 3500 Kuna, som er ca like mye i norske kroner. Og det holder ikke i Dubrovnik som er den dyreste byen i landet. De håper på bedre tider.

Familien Daničićs butikk

Den siste dagen i Kroatia har gått med til en båttur til Elafiti øyene Kolocep, Sipad og Lopud. Sipad var den mest interessante. Sipad er en øy fylt til randen av oliventrær (ca 350 000). Og grunnen er at i forbindelse med giftemål, har det vært tradisjon for å plante 25 trær som symbol på sin egen rikdom. Vi snublet over en fin gjestegård, som solgte både egen vin og egen olivenolje, og dette er noe av det vi tar med oss i kofferten hjem.